|
|
 |
|
 |
|
 |
|
|
|
Her er han
3. mnd gammel |
|
Han og
pappa i bassenget 3. mnd gammel |
|
Påkledd
for turgåing |
|
|
|
Året var 1984, like før jul.
Vi hadde nettopp fått en sønn, Jon Henrik. Barneflokken besto av fire
jenter fra før, så gleden sto i taket da det blei en gutt. Søstrene var
så store at alle og en hver blei som tanter til han.
Den første tiden gikk som normalt når man har en baby. Jeg kunne ikke
amme han da jeg ikke hadde noe melk, så det blei flaska.
Jon Henrik var en aktiv liten gutt, men gråt en del den første tiden.
Jeg merket etter en stund at det å ha en gutt var ikke det samme som å
ha jente. Han var liksom litt mer krevende. Dette bekymret meg ikke noe
særlig til å begynne med, da jeg tenkte at slik var det vel å ha gutt.
Det gikk ikke an å aktivisere han med leker, han var liksom ikke
interessert. Det varte bare ca ti min. av gangen, så var han ferdig med
den leken. Jeg må si at i denne tiden så kjøpte jeg nok mye mer leker
til han enn til jentene. På en måte så kjøpte jeg meg litt fritid, for
han kunne være ganske krevende. Når han ikke fikk oppmerksomhet så var
han veldig urolig.
Fremdeles tenkte jeg at det var slik små gutter var.
Jon Henrik begynte i barnehagen da han var tre år og det gikk veldig
bra, til å begynne med. Vi merket etter en stund at de andre jamgamle
barna blei holdt borte fra han.
Når han skulle feire fødselsdag så kom det veldig få i hans selskap. Han
reagerte med å være urolig.
Siste året i barnehagen fikk vi vite at han hadde dårlig syn. Vi dro da
til Tromsø, til en øyenspesialist, for å undersøke dette, det viste seg
at han måtte begynne å bruke briller. Dette blei en evig kamp, som gikk
ut på at han ikke skulle ha brillene på.
Han begynte på skolen og den samme "krigen" med brillene fortsatte. Vi
oppsøkte da en opptikker for en ny undersøkelse. De glassene som
spesialisten hadde tatt ut var helt gale, og han fikk nye glass. Det var
som å komme til himmelen. Gutten var fornøyd.
På dette tidspunktet var vi kommet fram til at det måtte være noe galt.
Vi begynte da den lange kampen med å få i gang en utredning.
|
|
|
|
 |
|
 |
|
 |
|
|
|
Barnehagen er på ridesenter
|
|
2. klassefest
|
|
Med foreldrene på besøk |
|
|
|
I oktober 1996 var vi i Tromsø på Habiliterings-enheten til tre dagers
utredning. Der kom de fram til at han hadde mange avvik, blant annet
ADHD og mange av disse grenset opp til Aspergers syndrom.
Skolen blei innkalt til en orientering om resultatet av vurderingen. De
fikk også et forslag på hvordan et opplegg på skolen kunne gjøres, men
skolen hadde ikke økonomi og vilje til å gjennomføre dette.
Det som jeg husker som et stort problem, var når han skulle lære
gangetabellen. Vi øvde og øvde på ettermiddagen og det gikk tålig bra,
men når vi skulle prøve igjen like før han skulle dra på skolen, så
husket han ingen ting. Da mente læreren at han ikke hadde gjort leksa.
Dette måtte vi få en slutt på, så jeg gikk til skolen å sa at han for
framtiden kom til å bruke kalkulator. Det blei protester, men det brydde
vi oss ikke om. Det fantastiske var at han aldri lærte å bruke
kalkulator heller.
Tingene begynte å bli vanskelig for han, det blei en del mobbing fra
elevene fra andre klasser. Det var veldig lite fra elevene i hans
klasse, De tok han mer i forsvar. Han begynte å vanntrives på skolen.
Helst så han at han kunne sleppe og heller få være hjemme.
Når han kom til ungdomstrinnet blei det en del forandringer i hverdagen
hans og det var ikke bra. Å legge om rutinene til en autist kan være
katastrofal for han og det kan få store konsekvenser dersom man ikke
gjør et grundig forarbeid som å forberede han i god tid. At
forandringene blir forberedt i minste detaljer med han.
|
|
|
|
 |
|
 |
|
 |
|
|
|
Her er han sammen med sin nest eldste søster på hytta
|
|
Et av de
store prosjektene hans |
|
Sammen med
sin beste venn, Tanja. |
|
|
|
Jon Henrik var veldig motvillig til ungdomsskolen fra første stund.
Dette utviklet seg mer og mer og han ville ikke på skolen om morgenen.
Klokka kunne bli både 10 og 11 før jeg fikk han avgårde.
Da kom det en lærer på banen som passet veldig godt til Jon Henrik. De
to begynte da å utvikle det som senere blei skoleradioen. Inni denne
utviklingen flettet de en god del andre fag og han var interessert i å
være med. Dette blei redningen hans på ungdomsskolen. Det å få han på
skolen snudde seg helt. Nå måtte han være der når reinholderene kom, i 7
- 7.30 tiden, slik at han kunne spille musikk til dem.
Skrive og leseferdighetene var ikke så bra. Han kunne lese, men forsto
ikke hva han leste, derfor blei han med på et intensivt lese og skrive
kurs. Dette hjalp han veldig. Det kurset var vel det eneste ekstra
tiltak skolen kom med i tillegg til den læreren.
Etter hvert så utviklet han store kunnskaper innen data og radio og det
skulle vise seg at det skulle bli hans fremtid. Han blei veldig aktiv
innen nærradioen og produserte mange lyd-cd-er på dataen.
|
|
|
|
 |
|
 |
|
 |
|
|
Jon Henrik
på fisketur i Havøysund |
|
Her sitter
han i flyet, er pilot |
|
En av de
mange høytalerene som blei skaffet. |
|
|
Det nærmet seg slutten av ungdomsskolen og han og lærer Strand hadde
jobbet mye med moped sertifikat forberedelsene. Den store dagen var
kommet da han skulle kjøre opp. Det gikk veldig fint. Nå var det om å
gjøre at han fikk tak i en moped. Onkel Johannes i Alta hadde en moped
som ikke var kjørbar, den fikk han.
Så var tiden inne for å komme videre når det gjaldt skolegang. Han ville
inn på ei IKT-linje (data), men han hadde for dårlige karakterer
til det. Særskilte vilkår hadde ikke skolen når det gjeldt IKT, derfor
blei han i samråd med PPT og skolen søkt inn på Helse og sosial, for der
kunne han lære litt om personlig hygiene. Hygiene har aldri vært noe
problem. Han fikk også noen timer på mekanisk linje. Det passet bra, for
han hadde en moped å reparere. Da han hadde fått den i orden og på veien
så kuttet han ut mekanisk, hadde ikke bruk for det mer.
Dette måtte jo "skjære seg". Hva kunne interessere han på Helse og
sosial, ingenting.
Etter ei stund så kom det en lærer, Rise, på banen. Han skulle ha
Jon Henrik alene noen timer i uka. Dette blei utvidet etter hvert. I de
timene skulle han ha data. Her kom han til sin rett og startet opp det
som i dag er nettavisa:
Salangen-nyheter
Etter hvert blei det mer og mer data og
han trivdes med det. Nettavisa begynte å gå ganske bra og både utflytta
og fastboende salangsværinger begynte å få opp øynene for denne
lokalavisa.
Han på mopeden, var et kjent bilde i lokal samfunnet. For å få tak i
stoff så måtte han ut i all slags vær på den mopeden.
Han begynte så å forberede seg til bil sertifikat. Her var lærer
Berntsen til god hjelp og støtte. Etter en del jobbing og
tilrettelegging hos biltilsynet så var sertifikatet i boks.
Nå måtte det en bil til. Økonomien var ikke noe å skryte av, så
mulighetene var små. Plutselig dukket det opp en gammel rød Toyota
Corolla 1983-model. 6000 kr. gav han for den. Man kan vell si at den
bilen fikk kjøring. I løpet av 2 år hadde han kjørt ca 100000 km. Denne
Toyotan blei et veldig kjent symbol i kommunebildet.
Nå skal det også nevnes at det var ikke bare solskinn på hjemmebanen
heller. I perioder kunne det være veldig tøft. Han kunne provosere hele
dagen, ja flere dager i strekk. Det gikk ut på at han kunne finne på en
lyd eller noen ord og de gjentok han en hel dag. Det er umulig å kunne
sette seg inni hvordan dette var.
I den tiden så jobbet jeg turnus og var borte på jobb både morgen, kveld
og natt. Det var ikke bare for Birger å være sammen med en person som
gjorde alt for at han (Birger) skulle "eksplodere". Jon Henrik kom ingen
vei med Birger.
Vi prøvde å få avlastningsplass til han, og det fikk vi, men bare for ei
kort stund. Annen hver helg så reiste han til Tromsø for å være sammen
med faren sin. Hadde det ikke vært for de helgene så vet jeg ikke
hvordan det hadde gått. (jo det vet jeg vel, men det var så godt å
sleppe i noen dager).
På det tidspunktet viste man for lite om hans problem og taklet det
kanskje ikke så bra. Det var heller ikke noen som kunne fortelle hva vi
skulle gjøre når det blei på det verste. Det var veldig mange som kunne
fortelle hvordan vi ikke skulle gjøre.
Det at jeg og faren blei skilt og at det etter noe tid kom en annen
person (Birger) inn i bildet, blei et evig problem.
Det sa han direkte flere ganger at Birger skulle bort. Det gikk bare
ikke. Etter noen år så blei Birger en trygghet for han.
Jeg begynte å søke på nettet etter litratur som omhandlet Autisme. Jeg
fant en god del og også en del hvor autister selv hadde skrevet. Det var
bare det at dette ikke var min Jon Henrik sin autisme.
Jeg blei etter
hvert en ganske god "Spesialist på Autisten, Jon Henrik." Det var
ei slitsom tid, men også ei veldig lærerik tid. Det vil det også
være fremover. Jeg vil aldri helt forstå Jon Henrik, for da måtte jeg
også ha diagnosen. Jeg forstår ganske mye og Jon Henrik er innforstått
med at det er ting han må forklare meg og hvordan han tenker.
Jeg begynte etter en stund å prøve å tenke som en autist, så langt det
lot seg gjøre. Jeg fikk mange a-ha-opplevelser underveis. Jeg måtte
tenke på en måte som var helt unaturlig for meg, men jeg oppdaget etter
en stund at jeg kunne møte Jon Henrik på en måte som gjorde det slik at
han blei roligere. Jeg sjekket hele tiden at han forsto meg og at jeg
forsto hva han mente. For å kunne gjøre det så måtte jeg forklare han
hvorfor jeg hele tiden spurte om han forsto.
Vi har brukt mange år på å forstå at det "å være Autist ikke er noe
handikap for ham, men en styrke".
Dette blei faktisk begynnelsen på et helt annet liv hjemme hos oss.
|
|
|
|
 |
|
 |
|
 |
|
|
|
I eget studio med sending over
Sjøvegan sentrum på lørdager
|
|
Fra
studioet hans |
|
Som
16-åring |
|
|
|
Jon Henrik hadde etter hvert lært seg at han måtte stå på for det han
trodde på og det gjorde han. han var veldig bestemt og hadde en klar
plan over hva han ville.
Da han var ferdig på videregående så skulle han prøve seg i
arbeidslivet. A-etat, skulle teste han ut og la da forholdene
tilrette på en arbeidsplass, hvor enkelte personer skulle følge han opp
i å utvikle nettavise.
Det å være journalist likte han veldig godt og likedan å ta bilder. Å
ringe rundt omkring for å klarere intervju var ikke noe problem, han var
ikke nervøs. Ringe til Statsministerens kontor å bli klarert for
Statsministeren som var ute på øvelse i Nord Norge var ikke noe problem.
Avisa begynte å bli så kjent at journalister for andre aviser begynte å
føle konkurranse. Det var bare det at hans styrke var at han var autist,
og kunne jobbe på timevis bare det var interessant. Det var interessen
som var hans drivkraft og ikke antall timer på jobb og lønna.
Det var på dette tidspunktet at han fikk diagnosen, Autist. Det betydde
vel ikke så mye i hverdagen, for vi viste og hadde vist lenge at det var
det han var.
Jeg vet ikke noe menneske som arbeider så mye som han. Han har en enorm
energi å ta av.
I dag jobber Jon Henrik med nettavisa si. Den har ca 6000 lesere daglig.
Han er også frilanser for andre aviser. Han jobber også som D.J. og
dørvakt på "Vertshuset" og kjører litt drosje i helgene.
|
|
| |
I 2006 blei han valgt
som "Årets Salangsværing" på grunn av sinn utrettelige innsats for å
spre nyheter.
|
|
|
|
|
|
|
 |
|
|
Johanne Eline Driveklepp, 9453 Kråkrøhamn. Tlf.
77095662 / 41410612 |
|
|
|
